I går så vi en ør liten forestilling om en mann som var politisk fange i 15 år. Han kom fra Jemen og het Mansur. Han hadde ei kone, og en sønn som han hadde fått i norge. Han var også forfatter, poet og politisk aktiv. Han kom til oss for å fortelle hva som skjedde med han, og for at vi skulle høre hans opplevelse. Han fortalte at han blei henta av soldater hjemme hos seg selv to dager etter han gifta seg med kona. Han ble ført til ei celle, også ble det til at han fikk dødsstraff. Han måtte altså sitte i fengsel for å ha sine meninger. Og han fortalte at han ble torturert av soldatene og forholdene han var i. En celle på 2x2 meter og ingen seng, ikke vindu eller noe som helst. Men han fortsatte å skrive dikt. Han fortalte også at det verste med fengsels oppholdene var å høre skrikene til de andre fangene. Men så kom Amnesty International og reddet dagen 15 år etterpå, og sendte Mansur rett til Norge og der ble han... Han fikk en sønn og fortsatte med å skrive dikt. I går leste de opp noen dikt også, og han er jo flink. Han leste på arabisk og dama ved siden av leste på norsk.
Personlig synes jeg alt sammen var litt rart. Det er jo trist og teit og sånn å bli sperra inne i en alder av 25 og skal bli drept for å ha sine meninger. Men jeg klarte ikke helt å synes synd på han, fordi alt var veldig udetaljert forklart synes jeg. Jeg synes det er vanskelig å skjønne alt, og sette meg inn i det han opplevde på bare 30 min. Jeg synes de kunne gjort litt mer ut av forestillingen.
Mi talast!
